Gå til hovedinnhold

Fullkommen kjærlighet

Dagens prekentekst er hentet fra Bergprekenen i Matteusevangeliet.

Jesus sier:
Dere har hørt det er sagt: ' Du skal elske din neste og hate din fiende.' Men jeg sier dere: Elsk deres fiender, velsign dem som forbanner dere, gjør godt mot dem som hater dere, og be for dem som krenker dere og forfølger dere. Slik kan dere være barn av deres Far i himmelen. For han lar sin sol gå opp over onde og gode og lar det regne over rettferdige og urettferdige. Om dere elsker dem som elsker dere, er det noe å lønne dere for? Gjør ikke tollerne det samme? Og om dere hilser vennlig på deres egne, er det noe storartet? Gjør ikke hedningene det samme? Vær da fullkomne slik deres himmelske Far er fullkommen. (Matt. 5,43–48)


”Vær da fullkomne slik deres himmelske Far er fullkommen.”

Det ser ikke ut som det er noe å gjøre med dette kravet. Det er så klart formulert, vi kan ikke vri oss unna. Uansett hvordan vi snur på ordene så står det der fortsatt. Jesus krever en fullkommen kjærlighet. Det er kjærlighetens lov.
Samtidig har Guds ord også et kjærlighetens evangelium. Der finnes ikke bare det urimelige kravet men også den urimelige gaven. Derfor kan alt til slutt gå opp for den som tror på ham.

Kjærlighetens lov og kjærlighetens evangelium

Kjærlighetens lov krever fullkommen kjærlighet, mens kjærlighetens evangelium byr oss den fullkomne kjærlighet.

Først litt om kjærlighetens lov, som altså krever fullkommen kjærlighet, slik vi nettopp hørte i teksten fra Matteus.
Kjærlighetens lov stiller oss med skyld innfor Gud. Kravet er her uendelig og da blir også skylden uendelig. Jesus gir mange eksempler på den fullkomne kjærlighetens krav og dets praktiske konsekvenser i vårt forhold til de som forgriper seg på oss: elsk dine fiender og be for de som krenker og forfølger deg.

Jesus utvider nestekjærlighetsbudet, gjennom å utvide begrepet neste. Hvem er vår neste? Jesus forteller oss at det er alle mennesker, både våre venner og våre fiender, alle sammen er vår neste og alle sammen skal vi elske. Det er ikke småtteri!

Klarer du å elske alle mennesker til enhver tid?
Jeg gjør det ikke.

Det er ikke noen løsning å prøve å gjøre evangelium av kjærlighetens lov. Mange har prøvd det, men loven er og blir lov og ikke evangelium.
Spør noen om hvordan kjærlighetens evangelium er formulert får man ofte svaret: ”Du skal elske din neste.”
Dette er og blir sammenfatningen av kjærlighetens lov, det uendelige kravet om en fullkommen kjærlighet. Ikke noe annet!

Her gjelder det å kunne skille mellom lov og evangelium.
Loven binder, mens evangeliet frigjør.

Kjærlighetens lov lar oss bli stående med skyld. Det er dets oppgave å vise på konkursen, der gjelden og tilgangene ikke går sammen. Om lovens krav er det eneste og det siste finnes det ingen løsning på dette. Men kjærlighetens lov er ikke det eneste og heller ikke det siste. Det finnes et kjærlighetens evangelium.

Kjærlighetens evangelium byr oss den fullkomne kjærligheten.

Hør en gang til:
Kjærlighetens evangelium byr oss den fullkomne kjærligheten.
Her er ingen krav.

Dette evangelium finnes. Den handler ikke om at vi har elsket Gud og hverandre uten om at Gud har elsket oss og sendt sin Sønn til soning for våre synder (1. Joh. 4,10)

Når Jesus taler om å elske sin fiende og be for de som forfølger deg, beskriver han sin egen gjerning. Det var det Jesus gjorde. Han elsket alle og hadde den fullkomne kjærligheten.
Det er bare han som er fullkommen på samme måte som Faderen, Gud.
Jesus gjorde alt dette urimelige som kjærlighetens lov krever. Så sonet han vår skyld og byr oss til delaktighet i den fullkomne kjærlighet. Han fullførte hva vi burde gjøre, det vi ikke klarer. På den måten ble han vår rettferdighet. Vi kan på mirakuløst vis få del i hans fullkomne kjærlighet. Det er kjærlighetens evangelium.

Kjærlighetens evangelium er ikke et budskap om hva vi har gjort i kjærlighet, men hva Gud har gjort:
”For så høyt har Gud elsket verden, at han ga sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv.” (Joh. 3,16)


Der kjærlighetens lov lar oss bli stående med skyld og gjeld, der byr kjærlighetens evangelium oss forsoning for våre synder.

Alt er altså snudd på hodet – i stedet for krav – får du en gave – tar du imot den?

Den fullkomne kjærligheten er gitt for å gis videre.
Hva Jesus krever er det han gir. Han sier at disiplene skal gi som gave det som de har fått som gave, Matt. 10,8. Den fullkommenhet som Jesus krever byr han oss å ta imot gjennom troen på ham.

Noen mener at vi på denne måten gjør kjærlighetens lov til intet, når vi forkynner Kristus som lovens oppfyllelse og mennesket som rettferdig gjennom tro og ikke gjennom sine gjerninger. Gjør vi det?
Nei, sier Paulus, overhode ikke!
I stedet stadfester vi loven (Rom. 3,31).

Kjærlighetens lov står fast.
Du skal elske Gud over alt og din neste som deg selv.

Den kjærlighet du tar imot skal leves ut og gis videre. Den springer ut fra det kraftfelt som er Kristi kropp. Utenfor er det urimelig å elske sin fiende men innenfor finnes en kjærlighet som ikke er rimelig.
Så lenge vi lever i troen på Jesus er vi i dette kraftfeltet, fordi vi er en del av Kristi kropp i verden. Da har vi en kjærlighetens kilde å øse av, denne kilden tar aldri slutt, fordi at det er Guds fullkomne kjærlighet, og den gjør oss i stand til å elske slik han elsker. Det handler om å se mennesker med Guds øyne. I Guds øyne er vi alle verdifulle og elskverdige. Når vi ser mennesker med Guds øyne, ser vi dem med hans kjærlighet og da er det faktisk mulig å gi videre av denne fullkomne kjærlighet til alle, uansett om de er våre venner eller våre fiender.

Kjærlighetens lov står altså fast men så gjør også kjærlighetens evangelium. Det finnes en fullkommen kjærlighet å ta imot og gi videre.

Det er vår utfordring, i dag og alle dager – å gi videre av Guds fullkomne kjærlighet til alle mennesker.

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

De tre som ble korsfestet

Den dagen Jesus ble korsfestet på Golgata, ble to menn til korsfestet, en på hver side av Jesus. To menn, som var dømt og nå måtte ta sin straff. De to var forbrytere, røvere og de måtte ta sin rettferdige straff. De visste at dette var en mulighet, når de først startet med sine forbrytelser.
Det er tydelig at de to allerede tidligere hadde hørt om Jesus og visste hvem han var. Samtidig har de to helt ulike holdninger til hvem Jesus er. Den ene, han som tradisjonelt er plassert på Jesu venstre side, viser den samme holdning som de som spottet Jesus.
”Er ikke du Messias? Frels da deg selv og oss!”
Røveren viser med han sier at han ikke har en anelse om hvor rett han har. Røveren viser at han ikke tror at Jesus er Messias, at han ikke tror at mannen som henger på korset ved siden av ham, vil kunne frelse ham og hele verden, ja at det er nettopp det han er på vei til å fullbyrde. Røveren, på Jesu venstre side ser, på samme måte som mange andre, ikke hvem Jesus faktisk er. Han ser ikke Guds Sønn…

Kristi åpenbaringsdag

Kristi Åpenbaringsdag, eller Epifania-dagen, som den også kalles, er en av de eldste kristne høytidene. Den har sin bakgrunn i feiringen av 6. januar, som en markering av Jesu fødsel, dåp og første under. Vi kan følge linjene helt tilbake til 100-tallet. Dagen har gjennomgått mange forandringer. Først ble feiringen av Jesu fødsel i Vestkirken flyttet til 25. desember rundt år 325 og 6. januar viet minnet om de vise menn.
Vismennene fulgte stjernen på sin vandring mot målet.
”Deilig er den himmel blå,
lyst det er å se derpå,
hvor de gylne stjerner blinker,
hvor de smiler, hvor de vinker
oss fra jorden opp til seg.”
En stjernehimmel er flott å se på, og den er gjerne opphav til undring og forundring. Den forandrer seg gjennom året, fordi vi ser ulike deler av den. Noen ganger dukker det også opp ”nye stjerner” eller rettere sagt ulike lysfenomen på himmelen som ligner på stjerner.
En stjernehimmel kan også brukes til å orientere seg og finne veien.
Vi skal i dag få følge noen menn på vandri…

Fiskefangst

Det er i dag 6. søndag etter pinse eller Aposteldagen, som den også kalles, og prekenteksten er hentet fra Luk. 5,1-11.

Til denne søndagen har jeg skrevet Søndagstanker til avisen Indre Akershus Blad og det er disse jeg gjengir her i dag:

Jeg har så vidt fisket noen ganger, og jeg husker godt sist jeg fikk fisk. Jeg var vel en 13-14 år og var sammen med familien og fisket i en elv en kveld. Plutselig nappet det og jeg ble nokså forfjamset og kastet likeså godt fisken langt inn blant trærne bak oss. Der fant vi den slimete lille ørreten, som ble tatt hånd om og stekt til kveldsmaten. Jeg var ikke veldig begeistret over verken å få napp eller å ta hånd om fisken etterpå. Etter det har jeg slått meg til ro med at fiske ikke er noe for meg. Ikke er jeg glad i å stå ved en elv eller et vann og vente på napp og ikke liker jeg å få napp heller.
Allikevel er jeg blitt fisker, men i en helt annen betydning av ordet. Dette hører vi om i fortellingen om Peters fiskefangst.
I søndagens tekst møter vi…